Skremmende opplevelse

Tirsdag formiddag var vi på Living Hope igjen… Dawn og jeg satt å prata på en benk, da det plutselig kom opp at vi begge hadde hatt ei forferdelig natt…

Jeg våkna av at det var masse lyder rundt rommet vårt. I det jeg våkna var jeg kjempe stressa, og livredd. Jeg hørte skritt komme mot senga. Det hørtes ut som flippflopps, og skritta gikk sakte med i fast rytme. Da det hørtes ut som de var like ved senga, stoppte det. Jeg var pissredd i det øyeblikket, og synes jeg hørte hviske lyder i etterkant. Tenkte med meg selv at nå kommer det noen inn på rommet vårt og skyter oss mens vi sover. Jeg tvingde meg selv til å tro at det bare var jeg som innbilte meg det, og sovna omsider igjen. Da jeg våkna var jeg helt gåen. Ryggen verka og nakken var stiv og vond.

Det som var skremmende var at da vi satt på benken å prata, så sier Dawn at hun hadde akkurat samme opplevelsen, og at hun var våken på samme tid. Hun hadde hørt skrittene, og hadde også oppfatta at de var på min side av senga. I tillegg hadde hun kjent at kroppen var unormalt tung i senga, og at hun ikke greide å reise seg opp. Etter en stund gav det seg for henne, og hun hadde gått på toalettet. Dette husker jeg at jeg registrerte. Hun hadde også hørt en fløytelyd. Det husker ikke jeg… kanskje jeg hadde sovna igjen på det tidspunktet.

Vi har prata med litt forskjellige folk om det vi opplevde, og Christine sa at vi alltid må be for rommet når vi skal til sengs. Det er helt vanvittig mye witchcraft i Gulu, og det er viten kjent. Jeg har sett lett på denne type opplevelser når jeg har hørt det fra andre, og fnyst av det… Men samma hva det var, så var det definitivt ikke normalt. Jeg pleier heller ALDRI å være redd om jeg hører noen lyder når jeg ligger i senga. Helt spesielt! HELT spesielt!!

ELLERS så har jeg nettopp vært hos legen, og fått en hestekur med piller, så forhåpentlig skal jeg bli kvitt det som har plaga meg den siste måneden. Legen sa at neste uke på denne tida burden kroppen være tilbake til normalen igjen. Can´t wait :)

Afrikansk høydepunkt

Mandag var en meget diggbar dag. Planen var egentlig å starte tidlig og kjøre fullt løp hele dagen, men det ble igjen endring i planene… Vi ble enige om at det var på sin plass å bare slappe av på hotellet denne formiddagen. Jeg kjøpte meg internett og fikk chatta litt med mor. Hun kunne fortelle meg at hun trodde Elisabeth snart skal føde. Jeg er så lei meg for at jeg ikke får se henne! Men… thats life. Kan ikke bite over alt samtidig.

Første shoot i dag skulle være på sykehuset. Tim briefa oss på veien om hva han ville alle skulle gjøre, og han sa at forhåpentlig får vi se en fødsel eller en død kropp. Wow, tenkte jeg samtidig som jeg lurte på om jeg ville kaste opp om det skjedde at vi fikk se noen av delene. Da vi ankom sykehuset sjekka Tim forholdene, og vi fikk beskjed om at det var en kvinne som akkurat holdt på å føde. Dave og jeg har nok litt samme syken, for begge ble superkvalmne. Han måtte være i samme rom som fødselen for å ta opp lyd sammen med Raj som filma. Sprø opplevelse, men fantastisk på samme tid. Jeg fikk noen uforglemmelige øyekast igjennom gardinen som fungerte som dør. Bla en heftig vannsprut og… ja, så d meste. Tim fortalte at sykesøsteren som hadde vært ansvarlig i øyeblikket hadde daska til den stakkars kvinnen som fødte da hun skreik. ”Be quiet, Kapiiiiisssh”. Og plops der var babyen ute. Det er den søteste lyden… Et nyfødt barn som gråter.

Etterpå gikk vi til bygningen ved siden av.. Likhuset. Det var ingen kropper der, men lukten var der definitivt. Igjen, Dave og jeg fikk munnbind, som hjalp litt… Roy måtte være modell siden det ikke var noen kropper å bruke. Han som er sjef for likhuset kunne fortelle oss at under krigen (som var kun for noen få år siden) kunne det være opp til 50 lik i det lille bygget. Lik… uten hode, armer og/ eller bein. Eller vertste fall kropper som var hugd hogde og lagt i poser. Stanken var helt ubeskrivelig…

Direkte fra sykehuset kjørte vi ut mot LaBora village, og stoppa i en IPD camp. Vi satte opp et par timelaps, og folk sprang rundt å filma forskjellige ting. Plutselig ser vi et enormt uvær kommer rullende mot oss. Ikke lenge etter kom pøsregnet. Det plaska ned. Det hadde samla seg en gjeng med kvinner som dansa og sang. Dave heiv seg på, og jeg kom etter. Så utrolig morsomt å danse og le med mennesker som er så forskjellige fra meg, de er lutfattige og kan ikke snakke engelsk. Stammen heter acholi. Super gjestfrie og hjertelige mennesker! Kvelden ble avslutta med sang og te rundt bålet. Magisk! J

Det var mandag… og beste dag i Uganda så langt!!

Så langt i Gulu...

Akkurat nå sitter jeg i minibussen sammen med hele teamet. Alle med hver sin laptop på fanget. Vi er utenfor Watoto church i Gulu, og benytter oss for øyeblikket av wireless internett fra kirka. Har filma litt fra gudstjenesten og gjort et intervju med pastor Joe.

Jeg kjenner ikke folka på teamet noe særlig, men det kommer seg. Jeg er veldig stille når jeg er sammen med mennesker jeg ikke kjenner meg trygg på, og det får jeg høre stadig vekk. Den tause europeeren kaller de meg. Hehe. Kjenner også at jeg sliter litt med prestasjonsangst, men det jobber jeg med. Litt slitsomt å hele tiden tenke at jeg ikke er god nok, at jeg ikke produserer gode nok bilder, at jeg ikke er fortrolig nok med omstendighetene osv.. Tim som er leder for medieteamet, er en kjempe fotograf, og er veldig støttende.

I går for første gang, hadde jeg virkelig hjemlengsel. Jeg savner familien min, at folk kjenner meg, at jeg ikke trenger å prestere eller bevise noe for noen, tryggheten, og maten. Føler meg generelt som en oppblåst ballong… kanskje det har noe med maten å gjøre. Skal ta en tur til legen så fort jeg er tilbake i Kampala. Vi satser på å få overnatta i en IDP camp før vi vender tilbake til byen. IDP camp er en leir bestående av jordhytter, som er satt opp av myndighetene for krigsofre. Blir utfordra av alle insektene og krypdyrene her, men det er bare å bite i det sure eple. De dreper meg ikke, jeg vet jo det. Men de er bare sååå vemmelige!!

Jeg vet at det er en kjempe mulighet for meg som får være med på denne turen! Prøver å nyte, lære og suge til meg det jeg greier av erfaringer og inntrykk. Men samtidig gleder jeg meg til å komme tilbake til byen og til vante omgivelser og folk.

I ettermiddag skal vi filme en dansefestival i byen, og gjøre et siste intervju med x-LRA generalen Kenneth i en bar.

Dette er fra et intervju i går kveld. Ei dame fra Living Hope, med en MEKTIG historie!

Oppdaterer igjen så fort jeg får sjangs. Ha ei god uke alle sammen J

GOD BLESS 

Tur til Gulu

I går var jeg tilbake på jobb etter nok en omgang med magetrøbbel. Da jeg kom på kontoret ropte Solange på meg. Hun ville at jeg skulle reise til Gulu med filmteamet til Restore Tour. Klart jeg vil det, kan ikke la en slik mulighet gå fra meg. Jeg reiser i dag kl 13... med et team av mennesker jeg ikke kjenner. Spennende! Turen tar ca 4,5 timer. Og vi skal bo på et gjestehus, der ryktene sier de har noen fantastiske senger. Må innrømme at jeg gleder meg til det. Men også selvfølgelig å få høre alle historiene fra menneskene vi skal intervjue og filme. Jeg skal også gjøre en fotoshoot med Nicola, som driver det nye babyhjemmet der oppe. Syns det er veldig kjekt å bli kasta ut i det slik jeg nå har blitt. Merker at jeg lærer og utvikler meg både på foto og design sida. Enormt takknemlig for alt jeg får med meg i "ryggsekken" her. Jeg reiser tilbake til Kampala om ei uke, og da bor jeg sammen med Solange. Laura henta meg i morges, og vi flytta all bagasjen min slik at jeg ikke trenger å gjøre det når jeg kommer tilbake. Da er det bare til å pakke ut og roe ned.

Bekkah reiser i dag. Jeg har grudd meg til å ta farvel med henne i over 2 uker, og nå er det plutselig gjort. Hun stod opp med meg og hadde en lang frokost kl 07 i morges. Kjentes godt å få prata "ferdig" og ha god tid på avskjeden. Jeg hadde på forhånd laga en liten pakke til henne som jeg sa hun skulle åpne når hun var på flyet. Antibac, lipgloss, tannkost og tannkrem pluss et aldri så lite brev. Jeg fikk et brev og et kjempe søtt bilde av henne. Jeg er ikke god i det hele tatt på avskjeder. Vi grein begge to, men jeg har bestemt meg for å spare opp penger slik at jeg kan reise å besøke henne neste år. Så vi sa heller "snakkes om et år"...

Bekkah har vært spesiell for meg her. Hun har holdt meg i skinnet når ingen andre har tørd, satt meg på plass når det har vært nødvendig og støtta meg hele veien. Noe så barnselig som å få latterkrampe fordi vi begge sitter å raper som menn og drikker cola... vennskapet vårt i et nøtteskall. Kommer til å savne henne myyye, men er samtidig klar for en ny epoke i Uganda i nytt hjem og med nye folk rundt meg.

Life is precious

Den siste uka har det igjen skjedd mye. Jeg kjenner jeg blir strukket hver dag i en eller annen retning. Før helga hadde jeg noen fantastiske dager på safari, fylt med luksus, omgivelser, mat, basseng, folk, dyr og naturopplevelser.

I går har jeg jobba med en collage til bloggen til Marilyn. Plutselig da jeg satt dypt konsentrert la jeg merke til at noe hadde skjedd med Laura. Hun hadde akkurat mottatt en tekstmelding om at et barn på babyhjemmet hadde dødd. Det ble starten på en heller tung dag. Jeg tok henne med på Java´s. Vi snakka litt om at det er en del av det å være her, men at vi ikke må bli ”vant” til det. Den dagen jeg blir vant til at barn dør er det noe forferdelig galt med meg.

Da jeg kom hjem og fikk snakka litt med Bekkah, kunne hun fortelle meg at hun var der da babyen døde. Og hun måtte holde den døde kroppen i bilen på vei fra sykehuset. Mora til ungen ville ikke ta i han, og var hysterisk. Stakkars Bekah som måtte gå gjennom det. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være for henne.

           

Jeg merker at jeg blir mer og mer vant til alle de tragiske sjebnene jeg går forbi hver morgen, men det er noe jeg bare må tror jeg. Nede ved taxiparken ligger barna og sover på utbretta pappekser, tiggere med bein kutta i alle slags vinkler, hender forma som tennisballer uten fingre, barn uten bein som har sandaler på hendene for å komme seg fram til sin post… Det er så mange inntrykk og tanker som spinner, at jeg mange ganger bare skrur av, og heller skrur opp volumet på I-poden. Men de daglige turene mine gjennom denne ”verdenen” gjør noe med meg kjenner jeg. Livet er dyrebart, og vi må være takknemlige for det vi har. For helsa, alle godene, familie og generell overflod av myyye. Det er noe jeg vil være ekstra obs på når jeg kommer hjem. Hva snakker jeg om, hva skaper jeg med orda som kommer ut. Bare noen kjappe tanker etter en tøff dag.

Ellers så flytter jeg inn med Solange i leiligheten hennes neste torsdag. Kjenner det gleder meg, og jeg er takknemlig for at ting faller litt på plass.

Dette bilde er det jeg jobber med til bloggen... stll only a sketch!

Sorry, work in progress

Jeg må bare få starte dette innlegget med å beklage at jeg ikke har oppdatert på leeenge. Jeg vet det er dårlig. Saaaoooii. Det har skjedd så mye i det siste, og jeg har ikke vært hjemme mye. Derfor lite skriving. Dagene på jobb kommer seg i jobbmengde, men det er fortsatt ikke så travelt som jeg skulle ønske det var. Men, jeg får vertfall mye tid på å bli kjent med kollegene mine og underholde dem med min merkelige væremåte (alle er litt overraska over den norske jenta som ikke eier noe filter på hva som kommer ut av munnen). Og mange ler av meg (på godt og vondt), noe jeg synes er generelt galfestlig.

Både Irene og Tamara har reist hjem nå, og det har jeg takla heller dårlig. Kjenner at jeg er kommet til et punkt der jeg knytter meg til menneskene rundt meg, og det er fillen ikke kult å være den som alle reiser ifra. Men, jeg lærer mye av dette også, og jeg kan ikke annet enn å nyte vennskap og gode stunder så lenge de varer, så får vi se hvordan det går med kontakten i fremtiden.

Ingebjørg og jeg har hatt for vane å treffest på søndager her nede. Noen søndager vel og merka, men det har vært godt å hatt henne her. Kjenner at det gjør godt å kommunisere med noen på norsk, der jeg slipper å tenke så mye på hvordan jeg skal greie å formidle akkurat det jeg tenker på. Det har vært veldig gøy å bli bedre kjent med henne. I går flytta hun til Gulu med 3 andre for å få det nye babyhjemmet opp å gå. De er heldige som får ha Inga der oppe. Hun er et rivjern og en god støttespiller. Stolte av deg Inga J Du e tøffe!

Bekkah (en søt sykepleier på 19 fra Virginia) og jeg har fått veldig god kontakt den siste tida. Hun reiser hjem om 2 uker. Blæh!! Men skal nyte henne så lenge hun er her. I morgen reiser vi på safari i 3 dager. Jeg gleder meg helt enormt til det. Spise god mat, overnatte på finfint hotell og ta bilder av dyr og vakker natur i bil med åpent tak. Lørdag står en ny aktivitet for tur… strikkhopp. Men det skal jeg ikke fortelle så mye om ;) For mors skyld… hehe.

Ellers har jenta det veldig bra. Har litt av og på magetrøbbel, og litt vansker med spisevanene her nede. Men det jobbes med. Jeg er snart halvveis i oppholdet mitt, og vil IKKE hjem. Savner menneskene selvfølgelig, men kunne lett blitt værende her lenge. Jeg er glad i livet, glad i mennesker og veldig glad for alt som skjer i meg og  rundt meg.

Håper du har hatt en god påske, og kost deg masse med mye usunt. Det har ikke jeg. Haha. Ha ei fortsatt god uke. Jeg lover å oppdatere en gang ila. neste uke igjen. Forhåpentlig med noen blinkskudd fra høyt oppe en plass.

Ei søt jente i kids-church sist søndag. Skjønnheten selv synes jeg!