Afrikansk høydepunkt

Mandag var en meget diggbar dag. Planen var egentlig å starte tidlig og kjøre fullt løp hele dagen, men det ble igjen endring i planene… Vi ble enige om at det var på sin plass å bare slappe av på hotellet denne formiddagen. Jeg kjøpte meg internett og fikk chatta litt med mor. Hun kunne fortelle meg at hun trodde Elisabeth snart skal føde. Jeg er så lei meg for at jeg ikke får se henne! Men… thats life. Kan ikke bite over alt samtidig.

Første shoot i dag skulle være på sykehuset. Tim briefa oss på veien om hva han ville alle skulle gjøre, og han sa at forhåpentlig får vi se en fødsel eller en død kropp. Wow, tenkte jeg samtidig som jeg lurte på om jeg ville kaste opp om det skjedde at vi fikk se noen av delene. Da vi ankom sykehuset sjekka Tim forholdene, og vi fikk beskjed om at det var en kvinne som akkurat holdt på å føde. Dave og jeg har nok litt samme syken, for begge ble superkvalmne. Han måtte være i samme rom som fødselen for å ta opp lyd sammen med Raj som filma. Sprø opplevelse, men fantastisk på samme tid. Jeg fikk noen uforglemmelige øyekast igjennom gardinen som fungerte som dør. Bla en heftig vannsprut og… ja, så d meste. Tim fortalte at sykesøsteren som hadde vært ansvarlig i øyeblikket hadde daska til den stakkars kvinnen som fødte da hun skreik. ”Be quiet, Kapiiiiisssh”. Og plops der var babyen ute. Det er den søteste lyden… Et nyfødt barn som gråter.

Etterpå gikk vi til bygningen ved siden av.. Likhuset. Det var ingen kropper der, men lukten var der definitivt. Igjen, Dave og jeg fikk munnbind, som hjalp litt… Roy måtte være modell siden det ikke var noen kropper å bruke. Han som er sjef for likhuset kunne fortelle oss at under krigen (som var kun for noen få år siden) kunne det være opp til 50 lik i det lille bygget. Lik… uten hode, armer og/ eller bein. Eller vertste fall kropper som var hugd hogde og lagt i poser. Stanken var helt ubeskrivelig…

Direkte fra sykehuset kjørte vi ut mot LaBora village, og stoppa i en IPD camp. Vi satte opp et par timelaps, og folk sprang rundt å filma forskjellige ting. Plutselig ser vi et enormt uvær kommer rullende mot oss. Ikke lenge etter kom pøsregnet. Det plaska ned. Det hadde samla seg en gjeng med kvinner som dansa og sang. Dave heiv seg på, og jeg kom etter. Så utrolig morsomt å danse og le med mennesker som er så forskjellige fra meg, de er lutfattige og kan ikke snakke engelsk. Stammen heter acholi. Super gjestfrie og hjertelige mennesker! Kvelden ble avslutta med sang og te rundt bålet. Magisk! J

Det var mandag… og beste dag i Uganda så langt!!