Bastards!

Etter lunch i går skulle jeg bort til postkontoret en tur. I det jeg kom ut fra kirka, merka jeg at det kom en fyr bak meg. Han så desperat ut og gikk veldig fort. Jeg gikk litt til sides, og stakk fingrene inn i ringene på veska mi for å sikre meg litt. Vane jeg har lagt til etter andre ganger jeg har vært uheldig. Han gikk forbi meg, men vi måtte begge stoppe for å krysse veien. Før jeg får tenkt meg om kjenner jeg et hånd griper om smykket mitt og ryker det rett av. Fyren springer over veien og forsvinner. Jeg roper HEEEY, og blir stående målløs midt i veien. Bilene tuter, og i noen sekund vurderer jeg med meg selv om jeg skal løpe og finne noe skarpt og finne jækelen. Men fornuften vant heldigvis den kampen. Jeg hadde på meg et gullhjerte som jeg har hatt siden jeg var lita jente. Det var bitemerker i det etter jeg brukte det som kløhjelp da jeg fikk tenner. Var ikke klar over hvor mye det betydde for meg før jeg mista det. Nå sitter jeg igjen med et ødelagt headset (som han røyk med i samme grep) og et kloremerke på halsen. Hendelser som det bringen jammen frem en side i meg som jeg ikke liker. Kjenner jeg er i stand til ufattelig mye i slike øyeblikk.