Crapy week - can only get better

I morgen er det en måned til jeg forlater dette kjære landet, og vender hjem til et enda bedre et! Kjenner jeg er klar for det som ligger foran når jeg kommer hjem. Denne uka har jeg prestert å slitt i stykker 2 par med sko og sletta hele bildearkivet mitt fra 2010, noe som har resultert i at jeg måtte bruke unødvendige penger som var waaay over budsjette mitt for den siste måneden. Men jaja, shit happes. Jeg løfter blikket og ser fremover.

Til helga skal jeg og noen av de som bor i leilighetskomplekset bake. Det er til en venn av oss som heter Brian, som skal åpne et nytt barnehjem på lørdag. Jeg besøkte hjemmet forrige uke og tok litt bilder for han. Eormt bra! Gleder meg til åpningen og å se alle barna. Traff på noen... Hjemmet er for barn som får behandling for kreft. Et barn kan ha med seg en voksen, og mat og opphold er dekka. Enorm hjelp for folk som ikkje eiger nåla i veggen. Barna er sååå søte! Under er litt bilder fra besøket mitt forrige uke... Vil du vite mer, sjekk ut nettsida deres - Bless a Child foundation.

Sjarmør som nettopp har gjennomført første operasjon...

Bungee Jump

I gaar fikk vi endelig gjort det vi har planlagt saa lenge. Nemlig aa hoppe i strikk. Strikkhopp for meg har alltid vaert min aller stoerste frykt. Jeg kan gjoere mye annet, men dette var helt forferdelig. Naar jeg satt og fikk instruksjoner om hva, hvor og hvordan kjente jeg at jeg ble ufattelig redd. Jeg avtalte at de mennene som hjalp oss, skulle dytte meg dersom jeg ikke greide hoppe selv. De holdt meg i hver sin arm, og hele kroppen min skalv. Jeg rista!! Solange sa det saa ut som jeg vinka til noen, og jeg tenkte inni meg at jeg ville snu og loepe ned igjen. Men jeg lukka oeynene, og kjende mennene slapp taket i armene mine, og dytta meg forsiktig ut fra taarnet. Jeg greide ikke aapne oeynene foer jeg hadde toucha vannet. Da satte jeg i et skrik, og kjente endelig det gode kicket kom. Bounsing i strikken, boeyde jeg meg opp og vinka til jentene oppe i taarnet og ga fra meg et hoeyt WOOOHOOOOOO. 

For en fantastisk foelselse. Dersom du har en sterk frykt for noe, vil jeg paa det varmeste oppfordre deg til aa gjoere det!! Naa kjennes det ut som jeg kan gjoere hva som helst. Go for it! :)

5 uker igjen....

Tida flyr, og jeg kjenner at det dukker opp blandede følelser når jeg tenker på det. Jeg hadde ikke forestilt meg at tida skulle gå så fort her nede, og jeg skal de siste ukene prøve å fokusere litt ekstra for å få mest mulig ut av de. Det siste jeg vil er å reise hjem, og føle at jeg ikke utnytta tida mi godt nok. Jeg har absolutt ikke lyst å reise fra Solange og Laura, og Afrika i seg selv. Men samtidig kjenner jeg at jeg begynner å bli klar for å se familie og venner igjen. Og ikke minst, sankke norsk igjen... Blir litt sliten av å hele tiden måtte tenke meg om, noe som den siste tiden har resultert i at jeg noen ganger velger å ikke si noe i det hele tatt. hehe. Er litt trett om dagen, men er veldig fornøyd med tilværelsen. Elsker å bo sammen med Solange. Hun er så inspireredne og en vanvittig driver. Vi har små planer om å pusse opp før jeg reiser... får se hvordan det går, og om det i det hele tatt blir noe av.

I dag skal jeg ha en fotoshoot med ei dame som driver Living Hope. Et magasin i London skal skrive en story om henne og trenger noen gode bilder. All I can do is my best! Prestasjonsangst- stikk av! I morgen skal vi opp kl 05 for å gjøre en shoot med enda et barnekor som skal ut i verden. Sovner litt bare med tanken på hvor tidlig det faktisk er. Jaja. "Sleeping is for dead people" - Solange.

Tips  - les Bygdebladet ;)
         -Watoto Childrenschoir, Fredheim Arena 11 mai
         -Watoto Childrenschoir, Kjelleren under Rimi, Randaberg 12 mai

Bastards!

Etter lunch i går skulle jeg bort til postkontoret en tur. I det jeg kom ut fra kirka, merka jeg at det kom en fyr bak meg. Han så desperat ut og gikk veldig fort. Jeg gikk litt til sides, og stakk fingrene inn i ringene på veska mi for å sikre meg litt. Vane jeg har lagt til etter andre ganger jeg har vært uheldig. Han gikk forbi meg, men vi måtte begge stoppe for å krysse veien. Før jeg får tenkt meg om kjenner jeg et hånd griper om smykket mitt og ryker det rett av. Fyren springer over veien og forsvinner. Jeg roper HEEEY, og blir stående målløs midt i veien. Bilene tuter, og i noen sekund vurderer jeg med meg selv om jeg skal løpe og finne noe skarpt og finne jækelen. Men fornuften vant heldigvis den kampen. Jeg hadde på meg et gullhjerte som jeg har hatt siden jeg var lita jente. Det var bitemerker i det etter jeg brukte det som kløhjelp da jeg fikk tenner. Var ikke klar over hvor mye det betydde for meg før jeg mista det. Nå sitter jeg igjen med et ødelagt headset (som han røyk med i samme grep) og et kloremerke på halsen. Hendelser som det bringen jammen frem en side i meg som jeg ikke liker. Kjenner jeg er i stand til ufattelig mye i slike øyeblikk.

Skremmende opplevelse

Tirsdag formiddag var vi på Living Hope igjen… Dawn og jeg satt å prata på en benk, da det plutselig kom opp at vi begge hadde hatt ei forferdelig natt…

Jeg våkna av at det var masse lyder rundt rommet vårt. I det jeg våkna var jeg kjempe stressa, og livredd. Jeg hørte skritt komme mot senga. Det hørtes ut som flippflopps, og skritta gikk sakte med i fast rytme. Da det hørtes ut som de var like ved senga, stoppte det. Jeg var pissredd i det øyeblikket, og synes jeg hørte hviske lyder i etterkant. Tenkte med meg selv at nå kommer det noen inn på rommet vårt og skyter oss mens vi sover. Jeg tvingde meg selv til å tro at det bare var jeg som innbilte meg det, og sovna omsider igjen. Da jeg våkna var jeg helt gåen. Ryggen verka og nakken var stiv og vond.

Det som var skremmende var at da vi satt på benken å prata, så sier Dawn at hun hadde akkurat samme opplevelsen, og at hun var våken på samme tid. Hun hadde hørt skrittene, og hadde også oppfatta at de var på min side av senga. I tillegg hadde hun kjent at kroppen var unormalt tung i senga, og at hun ikke greide å reise seg opp. Etter en stund gav det seg for henne, og hun hadde gått på toalettet. Dette husker jeg at jeg registrerte. Hun hadde også hørt en fløytelyd. Det husker ikke jeg… kanskje jeg hadde sovna igjen på det tidspunktet.

Vi har prata med litt forskjellige folk om det vi opplevde, og Christine sa at vi alltid må be for rommet når vi skal til sengs. Det er helt vanvittig mye witchcraft i Gulu, og det er viten kjent. Jeg har sett lett på denne type opplevelser når jeg har hørt det fra andre, og fnyst av det… Men samma hva det var, så var det definitivt ikke normalt. Jeg pleier heller ALDRI å være redd om jeg hører noen lyder når jeg ligger i senga. Helt spesielt! HELT spesielt!!

ELLERS så har jeg nettopp vært hos legen, og fått en hestekur med piller, så forhåpentlig skal jeg bli kvitt det som har plaga meg den siste måneden. Legen sa at neste uke på denne tida burden kroppen være tilbake til normalen igjen. Can´t wait :)

Afrikansk høydepunkt

Mandag var en meget diggbar dag. Planen var egentlig å starte tidlig og kjøre fullt løp hele dagen, men det ble igjen endring i planene… Vi ble enige om at det var på sin plass å bare slappe av på hotellet denne formiddagen. Jeg kjøpte meg internett og fikk chatta litt med mor. Hun kunne fortelle meg at hun trodde Elisabeth snart skal føde. Jeg er så lei meg for at jeg ikke får se henne! Men… thats life. Kan ikke bite over alt samtidig.

Første shoot i dag skulle være på sykehuset. Tim briefa oss på veien om hva han ville alle skulle gjøre, og han sa at forhåpentlig får vi se en fødsel eller en død kropp. Wow, tenkte jeg samtidig som jeg lurte på om jeg ville kaste opp om det skjedde at vi fikk se noen av delene. Da vi ankom sykehuset sjekka Tim forholdene, og vi fikk beskjed om at det var en kvinne som akkurat holdt på å føde. Dave og jeg har nok litt samme syken, for begge ble superkvalmne. Han måtte være i samme rom som fødselen for å ta opp lyd sammen med Raj som filma. Sprø opplevelse, men fantastisk på samme tid. Jeg fikk noen uforglemmelige øyekast igjennom gardinen som fungerte som dør. Bla en heftig vannsprut og… ja, så d meste. Tim fortalte at sykesøsteren som hadde vært ansvarlig i øyeblikket hadde daska til den stakkars kvinnen som fødte da hun skreik. ”Be quiet, Kapiiiiisssh”. Og plops der var babyen ute. Det er den søteste lyden… Et nyfødt barn som gråter.

Etterpå gikk vi til bygningen ved siden av.. Likhuset. Det var ingen kropper der, men lukten var der definitivt. Igjen, Dave og jeg fikk munnbind, som hjalp litt… Roy måtte være modell siden det ikke var noen kropper å bruke. Han som er sjef for likhuset kunne fortelle oss at under krigen (som var kun for noen få år siden) kunne det være opp til 50 lik i det lille bygget. Lik… uten hode, armer og/ eller bein. Eller vertste fall kropper som var hugd hogde og lagt i poser. Stanken var helt ubeskrivelig…

Direkte fra sykehuset kjørte vi ut mot LaBora village, og stoppa i en IPD camp. Vi satte opp et par timelaps, og folk sprang rundt å filma forskjellige ting. Plutselig ser vi et enormt uvær kommer rullende mot oss. Ikke lenge etter kom pøsregnet. Det plaska ned. Det hadde samla seg en gjeng med kvinner som dansa og sang. Dave heiv seg på, og jeg kom etter. Så utrolig morsomt å danse og le med mennesker som er så forskjellige fra meg, de er lutfattige og kan ikke snakke engelsk. Stammen heter acholi. Super gjestfrie og hjertelige mennesker! Kvelden ble avslutta med sang og te rundt bålet. Magisk! J

Det var mandag… og beste dag i Uganda så langt!!

Så langt i Gulu...

Akkurat nå sitter jeg i minibussen sammen med hele teamet. Alle med hver sin laptop på fanget. Vi er utenfor Watoto church i Gulu, og benytter oss for øyeblikket av wireless internett fra kirka. Har filma litt fra gudstjenesten og gjort et intervju med pastor Joe.

Jeg kjenner ikke folka på teamet noe særlig, men det kommer seg. Jeg er veldig stille når jeg er sammen med mennesker jeg ikke kjenner meg trygg på, og det får jeg høre stadig vekk. Den tause europeeren kaller de meg. Hehe. Kjenner også at jeg sliter litt med prestasjonsangst, men det jobber jeg med. Litt slitsomt å hele tiden tenke at jeg ikke er god nok, at jeg ikke produserer gode nok bilder, at jeg ikke er fortrolig nok med omstendighetene osv.. Tim som er leder for medieteamet, er en kjempe fotograf, og er veldig støttende.

I går for første gang, hadde jeg virkelig hjemlengsel. Jeg savner familien min, at folk kjenner meg, at jeg ikke trenger å prestere eller bevise noe for noen, tryggheten, og maten. Føler meg generelt som en oppblåst ballong… kanskje det har noe med maten å gjøre. Skal ta en tur til legen så fort jeg er tilbake i Kampala. Vi satser på å få overnatta i en IDP camp før vi vender tilbake til byen. IDP camp er en leir bestående av jordhytter, som er satt opp av myndighetene for krigsofre. Blir utfordra av alle insektene og krypdyrene her, men det er bare å bite i det sure eple. De dreper meg ikke, jeg vet jo det. Men de er bare sååå vemmelige!!

Jeg vet at det er en kjempe mulighet for meg som får være med på denne turen! Prøver å nyte, lære og suge til meg det jeg greier av erfaringer og inntrykk. Men samtidig gleder jeg meg til å komme tilbake til byen og til vante omgivelser og folk.

I ettermiddag skal vi filme en dansefestival i byen, og gjøre et siste intervju med x-LRA generalen Kenneth i en bar.

Dette er fra et intervju i går kveld. Ei dame fra Living Hope, med en MEKTIG historie!

Oppdaterer igjen så fort jeg får sjangs. Ha ei god uke alle sammen J

GOD BLESS